Med søppel på timeplanen

Søppel er et stort problem i vår verden, og for oss som er glad i naturen kjenner vi på egen samvittighet i forhold til mengden søppel vi produserer. Vi tok derfor utfordringen fra Steinkjer kommune om å dokumentere all søpla vi produserer gjennom året vårt på tur. Målet er å se om et år hovedsakelig ute i naturen, får oss til å forsøple mindre eller om mengden er lik.

En måned har gått fort, og siden oppstarten i Femundsmarka 11. august har vi veid all søpla vår. Alt vi kaster av mat-, plast-, papir- og restavfall blir dokumentert. Isak og Ylva har fått i oppgave å veie og regne ut hvor mye søppel vi kaster. Hver måned vil vi oppdatere tabellen, og det blir spennende å se sluttregnskapet.

Til sammen har Villmarksfamilien per 11.09.18 kastet:
Restavfall 1194 g
Matavfall 1898 g
Plast 1049 g
Papir 934 g

Den største forskjellen vi har merket til nå er det reduserte vannforbruket vårt. Vi bruker mye mindre vann – vi dusjer sjeldnere, tapper ikke unødvendig vann og er mer bevisst på hva vi bruker vannet til.  

For øyeblikket er vi på Voss på hjortejakt.

 

Villmarksfamilien på Sørskottind

Turåret vårt er kommet skikkelig igang, og vi har møtt Nord-Norge i variert vær så langt. Da vi denne dagen våkner til strålende sol og blå himmel bestemmer vi oss raskt for at Sørskottind skal bli dagens turmål. Fra Norskot Brygge kikker Isak og Ylva opp på det majestetiske fjellet og lurer veldig på hvordan vi skal komme oss på toppen. 

Vi tar ned syklene fra bobilen og Christer ser plutselig at dekket hans trenger påfyll av luft. Etter en kjapp leiterunde i bilen, finner vi ut at sykkelpumpa ligger igjen på Snåsa. Vi rusler oppover mot en enebolig like ved, og ser at det står en sykkel parkert ved inngangspartiet. Jeg spør forsiktig om de har en sykkelpumpe til låns. Det eldre ekteparet kommer velvillig ut med to sykkelpumper, men ventilen viser seg å være defekt. Christer ergrer seg, og ser for seg at han må kjøre bil i stedet. Isak setter seg på sykkelen, og vi bestemmer oss for å sykle i forveien.

Pappa kommer til å ta oss igjen uansett, mener Ylva. Når vi har syklet en kilometer, hører vi en lyd bak oss. Til vår store overraskelse kommer Christer i full fart – det snille ekteparet lånte bort sykkelen sin og både syklisten og Frost har jobbet hardt for å ta oss igjen.

Stien til Sørskottind er godt merket, og vi starter den første bratte oppstigningen gjennom skogen med friskt mot. Isak og Ylva klyver opp de største steinene, og tar seg en liten pust i bakken når vi kommer til det første utsiktspunktet – den gamle bygdeborgen. Det skal ikke mange høydemeter til før vi får flott utsikt over øyene og alle de spisse fjelltoppene i området. 

På veien oppover møter vi trivelige turfolk som allerede har vært på toppen, og man kan se at Isak og Ylva blir lettere på foten for hver oppmuntrende kommentar de får. Stien slynger seg fram og tilbake, og til slutt er vi endelig oppe ved vannet på Lundfjellet.

De minste føttene begynner å bli litt slitne, så vi bestemmer oss for å spise lunsj. Med ett roper Isak – se ørnen! 

Rett over oss ser vi flere ørner kretse rundt toppen med utstrakte vinger. Beina til Ylva kjennes med ett litt lettere, og hun kikker stadig opp på himmelen for å studere ørnas bevegelser. 

En fantastisk utsikt møter oss på toppen. Det er helt klart og vi kan se både Lofotveggen, Skotstindan og hele øyriket rundt Nordskot. Isak skriver navnet sitt i boka, og er tydelig stolt over å ha nådd toppen.

Vi velger veien mot Nordskottraversen på vei ned, og er overveldet over det spesielle fjellmassivet. 

Vi holder et godt tak rundt ungene, som ikke viser noen tegn til høydeskrekk. 

Små føtter hopper lett nedover fjellsida. Glade og fornøyde over å ha nådd toppen og klare for isen som venter på Nærbutikken på Nordskot.

Fra sykkelsetet tilbake til Nordskot kan man høre nynning fra sangen til Klovner i Kamp som har fulgt oss hele veien til toppen .”.. Å det er langt å gå og hvem vet om vi kommer i mål?” 

Utsikten som venter på toppen av Sørskottind er verdt strevet med å komme seg dit. Ylva er en sprek femåring, men denne turen var akkurat i grenseland hva små føtter klarer. Isak med litt lengre bein, hadde ingen problem med å komme seg over de store steinene, vi anbefaler derfor turen fra sju år. 

Turhilsen fra Ylva, Isak, Christer, Anne Karen & Frost

 

 

Fotojakt, jaktfalk og ryper

 

Anne Karen og jeg har fått muligheten til å dra på fjelltur sammen uten barn. På ettermiddagen starter vi og gordonsetteren vår Frost turen i perfekt fjellvær fra Roktdalen i Snåsa. Vi har satt oss som mål å gå inn til Fjellskjækra i dag – en marsj på ca. 15 kilometer. Det varme og tørre sommerværet gjør at vi slipper å plages med mygg og klegg. Det er som å være på fjelltur på høsten, men med sommertemperaturer – bedre blir det ikke. Heilo, store rypekull og flokker med reinsdyr ønsker oss velkommen inn i nasjonalparken. 

Etter to og en halv time ankommer vi Middagstjønna. En fin fjellørret vaker fem meter fra land og vi bestemmer oss for å ta en matpause, og prøve fiskelykken. På det første kastet lar en flott ørret seg friste av sluken og middagen er i boks. 

Under solnedgangen ankommer vi Fjellskjækra som ligger tilnærmet blikkstille og vakkert til under Skjækerhatten (1139 moh.) – Snåsas høyeste fjell. Vi slår opp teltet på en tange, og nyter fjellivet.

Det er kun rypeskratt og snøftelyder fra reinsdyrene som bryter stillheten – ikke akkurat å regne som støy. Anne Karen tar et friskt bad mens jeg prøver å lure kilosfisken til hugg, men lykkes ikke med det i kveld.

Det blåser kraftig opp rundt midnatt og vi sliter med å få sovne på grunn av den voldsomme blafringen i teltduken. Først Kl. 03.00 spakner endelig vinden og vi får oss litt etterlengtet søvn, før sola og varmen tvinger oss ut av teltet. 

Etter en god frokost pakker vi sammen og går oppover mot Skjækerhatten. Når vi er halvveis kommer tåka sigende og “pakker” inn fjelltoppen. Rett før vi ankommer “hatten” letter tåka og vi nyter en flott utsikt fra toppen av Snåsa.

Vi går videre ned mot Hattjønna og rett før vi ankommer vannet tar vi opp noen fjellryper. Jeg finner fram fotoutstyret og smyger meg innpå dem. Jeg hører plutselig et sus over hodet mitt og oppdager at en jaktfalk stuper ned mot rypene. Den oppdager meg i siste liten og styrer unna – en fantastisk opplevelse. Den ene rypa virker helt paralysert etter angrepet og jeg kommer meg unormalt tett innpå, og får mange fine rypebilder festet på minnebrikken. 

Vi slår opp teltet på en idyllisk tange helt nede ved vannkanten. Det er over 25 år siden jeg var her sist, og den gangen fikk jeg to smellfeite og sølvblanke ørreter tett oppunder kiloen. Jeg fisker ivrig med store forventninger rundt hele fjellvannet, men uten et eneste napp. Jeg kjenner “lukta” av storfisk og har fortsatt trua på at jeg skal klare å lure storørreten til hugg. 

Vi tar oss en kveldstur for å ta noen bilder av Stigådalen helt sør-øst i nasjonalparken. Dette er en marsj på ca. 14 kilometer tur retur Hattjønna. Det er meldt strålende vær og lite vind utover kvelden, så vi pakker lette sekker og tar kun med det nødvendigste på kveldsturen.

Underveis lar ei villig fjellrype seg fotografere under et lett regnfall. Vi bruker 2.5 timer ned i Stigådalen og det er først her vi stifter bekjentskap med mygg og klegg på turen. Det er lite multer å se i fjellet, men en og annen finnes her og der. 

Før vi setter i gang med fotograferinga ordner vi oss litt Real turmat på primusen. Når vi er ferdig med å spise begynner det plutselig å blåse kraftig og det bygger seg opp en enorme pumpeskyer over Skjækerhatten. Vinden øker kraftig i styrke og capsen blåser av hodet mitt. Anne Karen blir bekymret og har mest lyst til å avblåse hele fotograferingen og søke dekning lavere i terrenget før uværet i vest når oss. 

Jeg har mest lyst til å ta bilder av det spektakulære uværet, men jeg må prioritere å ta bilder av Stigådalen før lyset er borte. Vi har tross alt gått 25 kilometer får å ta bilder av området. Etter 10 minutter med fotografering er lyset borte og jeg får med et nødskrik tatt bildene vi kom for. 

Nå er det er storm i kastene. Jeg sier til kona at jeg tviler på at teltet står når vi kommer tilbake Hattjønna, selv om vi både har bardunert teltet godt med plugger og stein. Uværet er heldigvis over i løpet av en knapp time. Vi er veldig spente når vi nærmer oss punktet hvor vi kan se ned leirplassen. Jeg går raskt og utålmodig opp og ser at teltet ligger jevnet med jorden. – Teltet ligger paddeflatt! sier jeg til Anne karen. – Nei! sier hun og ser bekymret ut. Heldigvis har ikke teltet blåst på vannet. Det gjelder å se det positive i det negative.

Pluggene ligger strødd omkring teltet. De har rett og slett blitt revet opp fra bakken kastet opptil 20 meter bort fra teltet. Vi er usikre på om soveposer, liggeunderlag og resten av utstyret ligger under teltduken, og om vi må tilbringe natta uten sovepose. Vi løfter spent opp teltduken og kan konstatere at alt utstyret er der – en stor lettelse. De store steinene vi har bardunert østenden av teltet med har hindret at teltet blitt blåst blåst på vannet – flaks i uflaksen. 

Når vi har fått reparert brukne teltstenger og fått satt opp teltet, sjekker jeg markstengene som vi har hatt stående ute mens vi var på tur. På den ene fiskestanga har snøret røket tvers av og på den andre ligger sena 70 meter oppover langs land – i motsatt retning av vindretningen. Jeg sveiver spent inn snøret mens jeg går oppover langs land. Enden av snøret sitter bom fast i noen steiner på et par meters dyp. Jeg prøver å få løsnet snøret, men da går det tvers av: 2 – 0 til stor ørreten – bittert! 

Neste morgen våkner jeg kl. 05.00. Tankene på ørretene som slet snørene i går gnager fortsatt og jeg får ikke sove. Jeg smyger meg så stile som mulig ut av teltet for å unngå og vekke Anne Karen. Etter to timer med aktivt fiske, hvor alle redskaper og triks er utprøvd, har jeg fortsatt ikke vært i kontakt med ørreten. I dag skal vi sette kursen hjemover. Det er langt å gå så vi spiser frokost og bryter leir. Jeg overtaler Anne Karen til å bli med på forslaget mitt om at vi skal fiske oss langs nordsida av vannet mens vi går hjemover, et siste forsøk og et siste kast, men ørreten lar seg ikke overliste.

Men en ting er sikkert, neste sommer kommer både de små og store i Villmarksfamilien tilbake, og da blir det borteseier…

 

 

Følger drømmen

Vi er en aktiv familie som bor på Snåsa i Trøndelag. Familien vår består av lillesøster Ylva 5 år, storebror Isak 6 år, mamma Anne Karen 39 år, pappa Christer 41 år og gordonsetteren Frost 10 år. 

Naturen som klasserom

Vi har i flere år snakket om å ta oss “friår” – krysse “dørstokken” og følge drømmen. Nå har vi hoppet ut i det med tolv bein. Kona og jeg har tatt permisjon og en pause fra lærerjobbene våre. Ylva har blitt tatt ut fra barnehagen og Isak ut fra 2. klassen på Snåsa skole, og “pensjonisten” Frost blir med på lasset. 

Det er kona og jeg som skal sørge for at Isak får undervisning i 2. klasse pensumet. Vi er begge utdannende lærere, så det blir god lærertetthet – to på en. Det er det ikke mange skoler som kan skilte med. Det vil bli undervisning i bobilen, rundt bålet, i teltet og i lyngen. Den viktigste opplæringen vil nok alle opplevelsene og utfordringene vi møter på veien stå for. 

Bok og TV

Gjennom små og store ekspedisjoner skal vi oppleve den norske naturen – fra nord til sør og fra hav til fjell. Dette gjør vi for å dyrke friluftslivet sammen og inspirere andre barnefamilier, og folk flest til et aktivt friluftsliv i norsk natur. Vi har også et mål om å skrive en bok og lage en TV-serie fra året vårt på tur. 

I løpet av dette året ønsker vi å være så selvforsynt som mulig av det naturen har å by på. Jakt og fiske, sanking av bær og sopp, foredling, konservering og matlaging vil derfor prege aktivitetene. Dere som følger oss vil naturligvis få mange gode tips innenfor disse temaene.

Ikke et friår

Dette er ikke et friår, men et anderledes år. Vi er avhengig av å tjene penger underveis, men klarer oss kanskje med en inntekt. Vi skal blant annet skrive artikler for Egmont, jobbe som vertskap, guider, holde foto- og matkurs underveis på turen. Vi synes forfatter og kunstner, Jan Vincents Johannessen, sin beskrivelse av hva kunsten å leve går ut på er verdt å reflektere over: 

“Kunsten å leve består i stor grad av å få herredømme over sin egen tid, å finne et arbeid som du trives med, og få bruke fritiden din til å utvikle sider av deg selv som ikke utvikles i jobben”.

Startskuddet

Den 8. august 2018 starter eventyret og vi ruller avgårde med en fullastet bobil fra Snåsa. Vi kan allerede nå røpe hvor de tre første turene går. Den første turen går til Børgefjell nasjonalpark hvor vi skal krysse nasjonalparken med fjellsekk, fiskestang og telt. Deretter går turen til Steigen og Camp Ousland, hvor vi skal hjelpe deltakere å lure kveita på kroken. Deretter går turen til Lahko nasjonalpark, hvor vi skal prøve oss på fjellrøya og storørreten, og ikke minst skal vi lete etter fabeldyr…

Følg oss

Vi ønsker å vise hvor fint og spennende det kan være – hvor enkelt det kan gjøres – for hele familien å komme seg ut på tur – hele året. Du kan følge oss her og i bladet Villmarksliv. Heng på da vel!